Pionerene_forside.png

Den 28.mai 2021 feires Nasjonalt havbruksjubileum 50+1 år. Det er ei markering av oppstarten av havbruksnæringen i Norge, og det er et samarbeid mellom Hitra kommune, Sjømat Norge, Nærings- og fiskeridepartementet og Kystmuseet i Sør-Trøndelag, en del av Museene i Sør-Trøndelag.

I perioden fram mot jubileumet vil vi hver dag presentere noen av pionérene som sto bak framveksten av det havbruket vi i dag ser.

 
John Simonsen.png

Gårdbrukeren og pelsdyrfarmeren fra Selbu i Trøndelag flyttet til Hammerfest der han begynte med fiskeoppdrett. Mange mente at dette ikke var mulig i Finnmark, men Simonsen lyktes.

John Simonsen vokste opp i Selbu i Sør-Trøndelag, der faren drev gårdsbruk og pelsdyrfarm. Faren døde da John var 20 år gammel, men sønnen hadde sikret seg landbruksutdanning, og tok over driften. I 1966 brøt Simonsen og fruen opp fra Selbu, og flyttet til Hammerfest i Finnmark, der hun var fra. Simonsen tok med seg pelsdyra på en lastebil nordover, og fortsatte med pelsdyrhold sammen med svigerfaren. Driften av pelsdyrfarmen gikk godt, men prisene varierte.

I 1970 hadde Simonsen hørt om oppdrett av fisk lenger sør i landet. Mange mente at det ikke var mulig å drive med oppdrett nordafor Vestfjorden på grunn av lave sjøtemperaturer. Men Simonsen visste at målinger tatt av hurtigruta tilsa at sjøtemperaturene langs Finnmarkskysten ikke var så avskrekkende, og at det var god vannutskifting og salinitet. Dermed kom Simonsen og svigerfaren i gang med oppdrett av laks ved Hammerfest i 1973. De klekket selv ut yngel i et kjellerrom, og kjøpte i tillegg settefisk fra Lundesokna i Trøndelag. De hadde også et nært og godt samarbeid med Universitetet i Tromsø.

John Simonsen:
- Jeg hadde bakgrunn fra landbruksnæringa, og mente at oppdrett av fisk var en biologisk produksjon som hadde mer likhetstrekk med husdyrhold enn fiskeri. I all biologisk produksjon er det viktig å tenke individ. Det innebærer likevel ikke at jeg mente at fiskeoppdrett skulle være ei attåtnæring til gårdsdrift, slik noen hevdet under forarbeidet til konsesjonsloven tidlig på 1970-åra.

 

Driften i selskapet som fikk navnet Simo Havlaks gjorde de pessimistiske spådommene til skamme. Det ble slaktet lakser som veide helt opp i 24 kilo, noe som særlig det franske markedet etterspurte og betalte godt for.
Selv om det på grunn av konsesjonsvilkårene enda var lettere sagt enn gjort, fikk Simo Havlaks etter noen år tillatelse til å flytte anlegget til Steinvika i Bjugn i Sør-Trøndelag.


(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

04-30 - Olav og Karsten Vik 1.png
 

De to brødrene hadde tidlig fattet interesse for oppdrett av fisk, og tok til med dette i 1955 med et klekkeri og tre jorddammer. Fem år senere hadde de bevist at laks kunne fòres opp som et husdyr i landbruket, og erfaringene til Vik-karene i Sykkylven vakte oppsikt langt ut over Norges grenser.


Brødrene Olav og Karstein Vik vokste opp i Sykkylven. De kom i gang med oppdrett av fisk i 1955. Det er sannsynlig at de hentet inspirasjon til dette fra en annen sunnmøring, Ivar Heggen fra Valldal. Han hadde vært i Danmark som å studere «dambrug» - oppdrett av ørret i ferskvann - allerede rundt 1914. Rundt 1910 var det en som het Cato Aall, og som hadde stengt av en poll ved Taftesundet på Sunnmøre. På denne tiden ble imidlertid ikke oppdrett av fisk en ny næringsvei i Norge. Heggen hadde holdt kontaktene med danskene ved like. Han fikk tilsendt rogn av regnbueørret som han klekket ut i trekasser som sto i et nedlagt grisehus med vann fra bekk i nærheten. Ynglene som ble klekket ut, ble båret i spann opp de bratte fjellsidene i Valldal og satt ut i fjellvann. 


I 1949 var Heggen leder for en tur til Danmark der også brødrene Olav og Karstein Vik deltok. Senere lanserte den samme Heggen en plan om å sperre av den innerste delen av Sykkylvsfjorden for oppdrett av laks. Det var ikke alle myndighetspersonene innen ferskvannsfiske og landbruk som syntes dette var en god idè, og «Heggen-planen» ble heller ikke realisert. Olav Vik drev farsgården og et gartneri, mens Karstein hadde utdannet seg som arkitekt. Begge bodde heime på Vik i Sykkylven. De hadde fattet interesse for oppdrett av fisk. I 1955 bygde de et klekkeri på Vik på 45 x 25 meter. De hentet vann fra Vikelva, og nede ved sjøen grov de ut tre jorddammer – en for ferskvann, en for «blandingsvann» og en for sjøvann. De ville la regnbueørret tilvenne seg sjøvann. Om ikke dette lyktes, ville de gjøre som danskene med å drive i ferskvann med porsjonsfisk, som kunne slaktes og selges med en vekt på 300-400 gram. Det ble overført yngel av både regnbueørret og laks fra en stamfiskstasjon i nærheten før denne ble nedlagt, og strøket rogn av stamfisk som ble fanget med kilenøter i sjøen. En periode ble den danske fiskerimesteren Svend Jensen ansatt for å se til regnbueørreten, mens Olav Vik hadde tilsyn med laksen. Tiden utover 1950-åra bød på mer arbeid enn fortjeneste. Det ble likevel investert i elektriske pumper, aggregat for nødstrøm, og en alarm som gikk ved problemer i vannforsyningen. Brødrene Vik stiftet selskapet NOR-LAKS i 1959. Året etter satte de ut «flytekasser» for fisken ute i sjøen ved anlegget, først kvadratiske kasser på 5 x 5 meter, og senere 10 x 10 meter. 


Virksomheten til de to brødrene i Sykkylven vakte oppsikt, både i Norge og utenlands. I 1960 hadde de lagt fram bevis på at laks kan holdes fanget og ta til seg mat og gi rogn uten vandring til havs, og at laks kunne fòres opp i fangenskap som et husdyr i landbruket. Interesserte fra Canada, Australia og Spania besøkte anlegget til Vik-karene. Karstein Vik besøkte Irland, Storbritannia, New Zealand og Australia for å vurdere forutsetningene for oppdrett av fisk.


(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

05-03 - Hans Petter Meland og Steinar Ol
 

Den lille øya Lovund i Lurøy kommune på nordlandskysten har ei lang og interessant historie. Men utviklingen gikk ikke utkantsamfunnenes vei. Rundt 1970 var det bare vel 200 fastboende igjen på Lovund, og framtidsutsiktene var dystre. Da var det to karer som bestemte seg for å prøve noe nytt – oppdrett av fisk.

De to karene var Hans Petter Meland og Steinar Olaisen. Både Meland og Olaisen sine familier hadde bakgrunn fra fiskerinæringa, men disse to hadde i utgangspunktet gjort et annet yrkesvalg. I 1970 hadde Meland gått lærerskolen på Nesna, og var i fullt arbeid som lærer, mens Olaisen studerte historie, psykologi og filosofi i Oslo. Meland og Olaisen var jevngamle, og gode venner. De visste utmerket godt at heimstedet var preget av fraflytting og mismot. Ungdomsskolen var også i fare for å bli lagt ned. Dette mente de var for galt. Dermed flyttet de tilbake til Lovund som lærere på skolen.

De visste at noen hadde kommet i gang med oppdrett av regnbueørret og laks både på Vestlandet og i Trøndelag. Dermed dro de ut for å sanke kunnskap og inspirasjon om dette som kunne blir et bidrag til framtidig bosetting og næringsliv i lokalsamfunnet. De besøkte blant annet anlegg både på Hitra og Frøya, der de så laksen i merdene ble matet for hånd som et husdyr i landbruket. Dette var en overveldende opplevelse – dette ville de også prøve. Tilbake på Lovund tegnet de merder, som en lokal snekker lagde for dem.

I juni 1972 kom det 1.200 lakseyngel med sjøfly fra Sunndalsøra til det fiskeoppdrettsanlegget de hadde etablert på Lovund. Det gikk ikke så bra, for nesten hele beholdningen kreperte. Etter to år var det en liten rest på 174 gjenlevende lakser som ble slaktet, og ny settefisk ble satt i sjøen. De var i alle fall i gang. Også Vigner Olaisen, far til Steinar Olaisen, var levende opptatt av dette nye tiltaket.

Oppdrettsvisksomheten på Lovund var i utgangspunktet et samarbeid mellom Meland og Olaisen i selskapet Lovund Sjøprodukter. Noen år senere ble de enige om å gå videre med hvert sitt selskap. Utfordringer var det nok av. Selv mente de at samarbeidet i pionertiden var en forutsetning for å lykkes. Det var viktig å sikre deling av kunnskap og erfaring for å takle problemer og komme videre.

 

Det er utvilsomt at det å skape arbeidsplasser og framtidstro i lokalsamfunnet på Lovund var en drivkraft i tiltaket som Meland og Olaisen kom i gang med. Målet var at penger som ble tjent på helgelandskysten, skulle pløyes tilbake til helgelandskysten. Lovund framstår som et lysende eksempel på at havbruk som ei ny kystnæring har vært fundamentet for bosetting og næringsliv i et lokalsamfunn. Fraflytting og mismot ble avløst av befolkningsvekst, foryngelse og trivsel.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag/Notat fra Nova Sea, Lovund).

05-04 - MOWI 1.png
 

Utgangspunktet var selskapet Johan Lærum AS, som sammen med industrigiganten Norsk Hydro stiftet MOWI AS. Dette ble forløperen til sjømatselskapet Marine Harvest, som er verdens største produsent av atlantisk laks.

Johan Lærum var bedriftsleder i selskapet Johan Lærum & Co. Hovedproduktene var dagligvarer som marmelade, og leveranser av proviant til Forsvaret, Røde Kors, og til livbåter. Sist på 1950-tallet hadde Lærum fattet interesse for fisk, og hadde satt ut regnbueørret i ei avsperret vik i Lindås, nord for Bergen.

I 1962 forsøkte han å legge inn produkter av ørret som en del av vareutvalget i Johan Lærum & Co, men allerede i 1965 valgte selskapet bort ørreten til fordel for laks. Selskapet hadde på dette tidspunktet mer enn 30 ansatte, og satt på betydelig kompetanse i matvaresektoren. Den største aksjonæren var kolonialgrossisten Johan E. Mowinckel, hvis sønn Thor også var på vei inn i selskapet.

Samtidig hadde direktør Gunnar Rollefsen ved Havforskningsinstituttet og ordfører Ingvald Ulveseth kartlagt mulige oppdrettslokaliteter i Fjell kommune på Sotra. Der satte Johan Lærum & Co ut smolt, først Flogøykjølpo, og senere Veløykjølpo – i sund som var avsperret med et gitter i metall, og der sjøen strømmet gjennom ved tidevannskifte.

Johan Lærum hadde solgt seg ut av selskapet i 1966, men fortsatte som konsulent. Driften i sundene på Sotra fikk praktiske problemer med skader på grunn av uvær, begroing av sperringene, og lavt innhold av oksygen i sjøvannet. Det var ønskelig med en sterk samarbeidspartner. Dette ble industrigiganten Norsk Hydro. Tilfeldighetene spilte inn, for Johan Lærum og generaldirektør Johan B. Holthe i Norsk Hydro hadde tidligere vært studiekamerater ved NTH i Trondheim. Norsk Hydro var selv interessert i andre satsningsområder enn kunstgjødsel og aluminium. Således ble selskapet MOWI AS stiftet i 1969, med Thor Mowinckel som disponent.

 

I 1969 gjorde MOWI AS viktige veivalg. Med de klimatiske forholdene langs norskekysten, fikk laksen mer ut av fòret enn ørreten. Den egnet seg også bedre enn ørreten for lengre opphold i sjøvann, oppnådde ”en betydelig større vekst”, og syntes å være mer resistent mot fiskesykdommer, samtidig som markedsprisen var høyere.

 

Mens den raskt voksende fiskeoppdrettsnæringa i Norge tok i bruk flytende merder for matfisk, fortsatte MOWI AS i mange år med bruk av naturlige sund, selv om dette bød på utfordringer.

MOWI AS ekspanderte, ble en viktig aktør i fiskeoppdrettsnæringa, og må betraktes som forløperen til Marine Harvest, som har utviklet seg til det største fiskeoppdrettsselskapet i Norge, og med virksomhet i mer enn 20 land.

(Kilde: Norsk havbruksnærings historie, bind 5. Edgar Hovland, Dag Møller, Anders Haaland, Bjørn Hersoug, Gunnar Nævdal).

 

(Kilde: Norsk havbruksnærings historie, bind 5. Edgar Hovland, Dag Møller, Anders Haaland, Bjørn Hersoug, Gunnar Nævdal)

 
05-05 - Ragnar Sjåvik 1.png

Det var et mål å se etter nye muligheter for sysselsetting og næringsliv på Helgelandskysten. Slik kom Herøy Lakseoppdrett i gang som en foregangsbedrift på Herøy i Nordland.

Herøy Lakseoppdrett på Herøy i Nordland var en uvanlig konstruksjon, der kommunen gikk inn som majoritetseier i et andelslag. Det begynte med at det sommeren 1970 kom en henvendelse til formannskapet i kommunen fra syv initiativtakere som alle var ansatt i det offentlige – en rektor, to lærere, en vaktmester, en formannskapssekretær, en skolesjef og en likningssjef. Dette intiativet var i utgangspunktet retter mot kultivering av tre vatn på Herøy.

Strategien ble endret til å forsøke oppdrett av laks. Ragnar Sjåvik var lærer, og blant initiativtakerne i 1970. I 1972 var han leder i tiltaksnemnda i Herøy. Han så mulighetene for at oppdrett av fisk kunne gi mange kjærkomne arbeidsplasser i en liten kystkommune, der næringsgrunnlaget for det meste var en fiskeflåte som drev med garn, line og snøre. Det var et viktig mål å se etter nye muligheter for bosetting og næringsliv. Sjåvik traff bransjekonsulent Torgeir Aamlid i Distriktenes Utbyggingsfond, som fattet interesse for tanken om et andelslag, en modell Aamlid kjente godt til fra pelsdyrnæringa. Sjåvik laget så et forslag til organisering av andelslaget med etablering av et prøveanlegg, praktisk og teoretisk opplæring av potensielle fiskeoppdrettere, og samordning av salg av slaktet fisk. Deretter ble andelslaget stiftet med en kapital på 24.000 kroner, der kommunen tegnet seg for 51% av andelene, mens øvrige interesserte kunne kjøpe andeler pålydende 50 kroner. Sjåvik, og flere med han, dro rundt for å hente kunnskap fra andre som allerede hadde kommet i gang med oppdrett av regnbueørret og laks langs kysten.

Herøy Lakseoppdrett AL kom i gang i 1973. Andelslaget var utvilsomt en drivkraft for utvikling av fiskeoppdrett i sitt lokalmiljø på Helgelandskysten.  I 1990 var det hele 21 konsesjoner for laks i Herøy kommune i Nordland.

 

Ragnar Sjåvik:

- Det var ei spennende tid, med lite kunnskap om det vi bega oss ut på. Forskerne var sannsynligvis like interesserte i de erfaringene vi gjorde, som vi selv var. Det var å prøve seg fram og lære av de feil som ble gjort og den kunnskapen vi høstet.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag, Ragnar Christian Mørk Andersen)

 
05-06 - Olav Svendsen 1.png

Lange tider med allsidig fiskeindustri på Bømlo ble etterfulgt av fiskeoppdrett med ørret som vokste opp i en avsperret våg. Den nye næringen ble stadig viktigere, og ble grunnlaget for ny industrivirksomhet.


Øklandsvågen på Bømlo har en lang og interessant historie. Der var det handelssted for borgerne i Bergen. Far og onkel til Olav Svendsen overtok handelsstedet i 1899. I tillegg til handelsvirksomheten, dro de til Island og Grønland for å fiske torsk til salting.  I 1946 overtok han en eiendom i Kvednavikjo på motsatt side av Øklandsvågen. Han var da 23 år gammel. 

I samarbeid med faren, Ole Svendsen, fortsatte Olav Svendsen forretningsvirksomheten med kjøp av villaks og hummer, og mottak av tare. Det ble sildesalting, samt mottak av makrell, størje og pigghå, bygging av hermetikkfabrikk og drift av en pelsdyrfarm. Det ble mottak og pilling av reker der opptil 20 kvinner deltok i arbeidet. Det var et samarbeid med Fiskeridirektoratet om fiske og oppfòring av krabbe. Til sammen tegner dette et bilde av et levende fiskeindustrimiljø i lokalsamfunnet på Bømlo.


Olav Svendsen fattet interesse for oppdrett av fisk. Det ble satt ut settefisk av regnbueørret som gikk i merder til den var rundt en kilo, da ble den sluppet ut i en avsperret våg. Det er sannsynlig at dette var i 1959. Når fisken skulle tas opp fra vågen for slakting, ble den fanget i ei not og håvet opp i en båt og ført til anlegget i Kvednavikjo. Svendsen hadde rikelig tilgang på fòr i nærmiljøet, som fiskeavskjær og rekeskall. Svendsen bygde to klekkerier på Bømlo – først i Goddevågen og senere i Gjerdavågen, der det hadde vært møllevirksomhet i 300 år i vassdraget mellom Ersdalsvatnet og sjøen. 


Bremnes Fryseri var blitt etablert i Kvednavikjo, og oppdrett av fisk ble stadig viktigere for driften. Å slippe fisken ut i poller ble avløst av flytende innretninger på om lag 6 x 3 meter, med tre-fire meters dybde, og senere av merder i vanlig forstand. Forarbeidet til Olav Svendsen i havbruksnæringas pionerfase la grunnlaget for en rivende utvikling med foredlingsindustri basert på lakseoppdrett med base på Bømlo.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag)

 
05-07 - Arne Ratchje 1.png

Arne Ratchje prøvde og feilet seg gjennom den ene utfordringen etter den andre i forsøket på å komme i gang med fiskeoppdrett. Lensmannsbetjenten fra Hitra ble den første lederen i Norske Fiskeoppdretteres Forening.

I 1958 var Arne Ratchje 42 år gammel, og lensmannsbetjent i daværende Sandstad lensmannsdistrikt på Hitra. Han hadde en levende interesse for innlandsfiske. Under er ferietur til Danmark sommeren 1958 fikk han den første kjennskapen til «dambrug» - oppdrett av regnbueørret i ferskvann. Ratchje fikk kjøpe med seg to spann med befruktet ørretrogn heim til Norge, som ble plassert i et klekkeri som Fiskerikonsulenten for ferskvannsfiske hadde i Lundesokna i Gauldalen. Heime på Hitra hadde han fått lagt vannledninger og bygd oppvekstkummer ved Tjæravågtjønna. Sommeren 1959 hentet han de ferdig klekkede ynglene fra Gauldalen og slapp dem opp i oppvekstkummene. Som fòr til ynglene fikk Ratchje tak i lever av hval fra en hvalstasjon på Hitra. Hvalleveren ble malt i ei vanlig kjøttkvern og silt i en finmasket duk før den ble gitt til ynglene. Det ble kjøpt en bensindrevet motor for å pumpe sjøvann inn i kummene for å tilvenne ynglene.

Virksomheten som Ratchje hadde satt i gang kostet penger. Han hadde truffet fylkesmannen i Sør-Trøndelag, og fått signaler om at det kunne la seg gjøre med et tilskott. Tjæravågtjønna på Hitra er fra naturens side en poll med et ganske trangt løp ut mot mer eksponerte sjøområder. I håp om at det ville komme et tilskott fra det offentlige, gikk Ratchje i gang med å bygge en sperring i innløpet til pollen med betongkar, jernbaneskinner og et gitter av jernspiler med 14 mm mellomrom. På denne måten skulle hele pollen bli et oppvekstområde der fisken ble innesperret, mens sjøen strømmet ut og inn ved tidevannsskifte. Det kom aldri noe tilskudd som Ratchje hadde håpet på, men i stedet et tilbud om lån som var beheftet med strenge vilkår.

Sommeren 1962 ble de første settefiskene sluppet fra oppvekstkummene ut i pollen. Problemene sto imidlertid i kø for det tiltaket som Ratchje hadde satset på, og etter om lag fem år måtte han avslutte pionervirksomheten ved Tjæravågtjønna. Det innebar ikke at han mistet interessen for fiskeoppdrett.

  

Det var ikke alle som hadde trua på teoriene som Ratchje ønsket å prøve ut. Bare fiskeribedriften Astor Canning på Hitra tok utfordringen. Etter at pionervirksomheten i Tjæravågtjønna var avsluttet, ble det slepet to bassenger med fisk til Astor Cannings anlegg i Hestvika, der fisken ble fòret med avfall fra fiskeribedriften.

 

I 1966 bygde han et anlegg «til klekking og fòring av ørret» i Kaldkløv innafor Fillan på Hitra. Ratchje eide og drev dette anlegget fram til 1971, da han overdro det til Sivert og Ove Grøntvedt, som da hadde kommet i gang med Havlaks. I 1972 stiftet Ratchje sammen med to andre aktører selskapet Atlantic Salmon/Regnbuen Fiskeanlegg på Ulvøya på Hitra.

Ratchje ble den første lederen i Norske Fiskeoppdretteres Forening ved stiftelsen i Sykkylven 18. mars 1970.

(Kilde: Fiskeoppdrettsnæringa på Hitra, Hans U. Hammer).

 
05-10 - Frøya Fiskeindustri 1.png

Frøya Fiskeindustri AS hadde vært en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet i mange år, selv om bedriften hadde vært gjennom store utfordringer. Frøya Fiskeindustri AS, sammen med datterbedriften Frøya Mink AS og mer enn 70 andre stiftere sto bak etableringen av Frøya Edelfisk AS.

Frøya Fiskeindustri og Frøya Edelfisk er utvilsomt drivkraften bak en storstilt satsing på fiskeoppdrett på Frøya i næringas tidlige fase.

Røttene til denne drivkraften finnes i historien om Frøya Fryseri AL, senere Frøya Fiskeindustri AS. Allerede under 2. verdenskrig hadde fylkesfiskarlaget tatt opp tanken om et kjøle- og fryseanlegg for fiskerinæringa i distriktet. Dette ble lokalisert til Nesset i daværende Nord-Frøya kommune, og 17. mars 1947 var det konstituerende generalforsamling i Frøya Fryseri AL. Stifterne var organisasjoner og salgslag i fiskerinæringa, men også staten ved Fiskeridepartementet kom tidlig inn på eiersida. Det første anlegget på Nesset ble tatt i bruk vinteren 1950. «Fryseriet» - senere Frøya Fiskeindustri – ble tidlig en hjørnesteinsbedrift på Frøya, selv om det økonomiske resultatet ikke alltid var så strålende. I 1960-åra måtte bedriften gjennom den ene omstillingsprosessen etter den andre da viktige råstoffslag som sild og levendesei sviktet, og det var nødvendig med gjeldssanering.

Det var derfor ikke å undres over at bedriften var på leting etter flere bein å stå på for å overleve. I desember 1969 ble spørsmålet om fiskeoppdrett tatt opp i selskapets styre etter at Ragnar Grøntvedt – som da hadde vært kontorsjef i Frøya Fiskeindustri i fem år - hadde gjort et forarbeid. Da hadde Ragnar Grøntvedts brødre Sivert og Ove akkurat kommet i gang med Havlaks på Hitra, hvor også Arne Ratchje hadde lagt ned et pionerarbeid. 28. februar 1970 var det konstituerende generalforsamling i oppdrettsselskapet Frøya Edelfisk. Frøya Fiskeindustri AS og datterselskapet Frøya Mink AS var blant stifterne i tillegg til mer enn 70 andre personer, hvorav mange selv senere fikk sine egne konsesjoner for oppdrett av fisk. Som aksjonærer i det nye selskapet hadde Frøya Fiskeindustri uttrykkelig sagt at man ønsket «frøyværinger som av samfunnsmessige interesser ønsker å fremme næringslivet på Frøya, samt personer, lag, etc som kan tenkes å begynne med samme virksomhet i egen regi». Både Frøya Edelfisk og senere Frøya Fiskeindustri fikk sine egne konsesjoner for oppdrett av matfisk. Ragnar Grøntvedt tok seg av den administrative delen, mens Guttorm Reppe ledet det praktiske arbeidet etter at virksomheten i oppdrettsanleggene kom i gang. Konsesjonene ble drevet som et fellesskap. Samarbeidet ville gi en rasjonaliseringsgevinst i drift og administrasjon.

 

Stiftelsen av Frøya Edelfisk, og målsettingen for dette selskapet, var utvilsomt ment å være en drivkraft i det som skulle vise seg å bli ei ny kystnæring. Denne ambisiøse målsettingen bar frukter. Ved utgangen av 1974 – året etter av konsesjonsloven kom og fire år etter at Frøya Edelfisk var stiftet – var det allerede 24 matfiskanlegg registrert i Frøya kommune.

(Kilde: Frøya Fiskeindustri gjennom 50 år. Johan G. Foss og Hans U. Hammer).

 
05-11 - Thorbjørn Flakstad 1.png

Flakstadvåg Fiskeoppdrett kom i gang i ei kystbygd på Senja i Troms. Tankegangen var at tiltaket skulle komme hele bygda, kommunen og regionen til gode.

 

Thorbjørn Flakstad fra Flakstadvåg på Senja var utdannet lærer. Først på 1970-tallet var bygda enda uten veiforbindelse. Flakstads foreldre hadde allerede flyttet, og han vurderte å gjøre det samme. En kveld noen gode venner var samlet, var det en som sa: - Ja, reiser du også nå, så bidrar du til fraflyttinga. Da bestemte Flakstad til å prøve noe nytt – oppdrett av fisk – for å skape ny sysselsetting i et truet lokalsamfunn. For å hente kunnskap besøkte han brødrene Sivert og Ove Grøntvedt, som hadde kommet i gang med gode resultater på Hitra. Sivert sto i en stige og beiset en hyttevegg da Flakstad kom. Flakstad hadde ikke samvittighet til annet enn å hjelpe til med arbeidet, mens Sivert raust delte sine kunnskaper. Han sa til en røkter at «det er en kar her fra Nord-Norge som er interessert i fiskeoppdrett. Du får vise han det som er å vise fram». Flakstad fikk også ett nyttig møte med Magnus Berg i Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske.

Dermed kom de i gang med Flakstad Fiskeoppdrett heime på Senja, der det var et mål at flest mulig kunne ble medeiere. Det var læreren Flakstad som sto for forarbeidet og korrespondansen med myndigheter og organisasjoner. Virksomheten skulle komme hele bygda, kommunen og regionen til gode. Mange sa seg villige til å bli med på det nye tiltaket. Flakstad Fiskeoppdrett ble stiftet som et andelslag, noe som var heller uvanlig i næringas barndom. Det var mer vanlig med personlige selskaper som etter hvert ble endret til aksjeselskaper.

 

Thorbjørn Flakstad:

- Det første vi prøvde på var å produsere egen settefisk. Det ble klekket ut yngel i kjelleren i et av husene i Flakstadvåg. De som ble medeiere tok sine vakter for å se til med dette, og det ble laget heimelagede fòrautomater som ble styrt av en vekkerklokke.

 

 Også Flakstad og hans medarbeidere på Senja fikk høre at å drive med oppdrett av fisk så langt nord, var en risikosport. Men de sanket kunnskap der kunnskap var å finne. De satte ut fisk i sjøen forsommeren i 1973 i åttekantede merder av den typen Flakstad hadde sett på Hitra. Det ble tilsatt en røkter som ble pålagt å bruke sin egen båt, samtidig som han ble stilt i utsikt ei årslønn på om lag 30.000 kroner.

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-12 - Ingar Holberg 1.png

I likhet med mange andre i fiskeoppdrettsnæringas barndom måtte Ingar Holberg gå den tunge veien gjennom det ene problemet etter det andre i næringas tidlige fase. Etter at næringa ble regulert med en egen konsesjonslov, fikk Holberg sammen med seks andre en egen konsesjon med vide rettigheter.

Midt på 1950-tallet fikk Ingar Holberg fra Dyrnesvåg på Smøla den første kjennskapen til oppdrett av regnbueørret i ferskvann slik det ble gjort i Danmark, og om oppdrett av fisk i Japan. På denne tiden var han lensmannsbetjent på Smøla. I kjelleren heime plasserte han klekkekar med 60.000 øyerogn av regnbueørret, som han hadde kjøpt i Danmark. Da ynglene var klekket, fikk de lever av storfe som var finmalt i ei kvern. I 1959/60 bygde Holberg et anlegg ved sjøen i Nordvågen ved Dyrnes. Der ble det gravd ut en poll til en sjøvannsdam på ca 70 x 30 meter. Mellom dammen og Nordvågen ble det bygd en demning av betong slik at tidevannet kunne «holdes igjen». Holberg tegnet og konstruerte ei sluse som skulle sørge for at tungt ferskt sjøvann trengte inn i bunnen, og at lettere brakkvann strømmet ut på toppen. Et tidligere båtbyggeri på Råket ble kjøpt og bygd opp ved Nordvågen og ominnredet til klekkeri med klekkekasser, fòrkvern, pumpeutstyr, oppholdsrom, og endatil et aggregat for nødstrøm. Det ble bygd settefiskkummer utendørs. Disse var bare ca en halv meter dype, så de måtte dekkes til for å hindre tap på grunn av fugler, oter og mink. Etter at settefisken i kummene var smoltifisert, ble den sluppet ut i sjøvannsdammen som var gravd ut.

Allerede i 1961 ble det et problem da ei sirkulasjonspumpe for sjøvann røk, og småfisk i kummene begynte å krepere. Holberg fikk låne ei gammel orkastnot fra fiskebåtrederiet Nils Blakstad & sønner, som ble satt ut i sjøen ved Nordvågen. Denne dyrekjøpte lærdommen bidro til at bygde ei merd for å sette ut i sjøen. Han hadde kunnskap om dette både fra Japan og Norge. Merden ble satt ut i 1962. 

Problemene oppsto for Holberg som for mange andre pionerer i næringa. Yngel kreperte på grunn av dårlig vannkvalitet, et overløpsrør gikk tett slik at vann og yngel fløt ut over kanten og ned på marka, og en kraftig storm rørte opp tang, grønske og gjørme i Nordvågen og medførte tap av fisk. En uvanlig kald vinter i 1965/66 ble det endelige dødsstøtet for det pionerarbeidet gjennom ti år som Holberg hadde lagt ned på Smøla, da 15.000 salgbare fisker gikk tapt.

 

Det ene problemet fulgte etter det andre. – Æ bynt fer tile, og da må ein finn sæ i å messløkkas, sa smølværingen Ingar Holberg i et intervju i lokalavisa mange år senere.

 

Problemene i Nordvågen innebar likevel ikke at Holberg mistet interessen for fiskeoppdrett. Noen år senere fikk han sammen med seks andre tildelt konsesjonen I. Holberg Ørretoppdrett, med rett til klekking av rogn og produksjon av settefisk og matfisk.

(Kilde: Havbruksnæringas historie på Nordmøre. Hans U. Hammer).

 
05-13 - Bernt og Oddny Ravnøy 1.png

I første del av 1960-åra var ekteparet Bernt og Oddny Ravnøy bosatt på farsgården til Bernt på Solneset i Solund. På gården hadde de et par kuer, noen sauer og andre husdyr. Det var enda ikke veiadkomst til Solneset.

 

I 1961 hadde Bernt vært rekonvalesent ved en institusjon på Askøy ved Bergen. Der var han kommet i snakk med en kar som mente at Rikstrygdeverket kunne gi tilskott til folk som ville komme i gang med oppdrett av fisk. Vel heime tok Bernt kontakt med herredsagronomen i Gulen og Solund, og en konsulent hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, med sikte på å komme i gang med oppdrett. Det var ikke større ambisjoner enn at dette kunne bli et tillegg til gårdsdrift og heimefiske på Solneset.

I 1964 kom de i gang i det små, først i et område i sjøen som ble stengt av med not, og senere i kvadratiske flytekasser kledd med brislingnot. Våren 1964 hadde de gått med ei snekke fra Solund til Bøvågen i Austrheim for å hente settefisk av regnbueørret – 2.500 stykker med en snittvekt på 30 gram. Det ble noe svinn både i forbindelse med transporten og etter utsett, men de som vokste opp ble flotte fisker av god kvalitet som veide fem-seks kilo da de ble slaktet.  Bernt og Oddny fisket småsei som fòr til fisken i anlegget. De kunne operere hver sin båt til dette, og fisket både med not og dorg. De hadde kverner om bord i båtene, slik at småseien kunne males opp på vei til land. De tilsatte et spesielt mel og endatil et tørrmelkpulver som var beregnet på kalvedrikk, for å få en god konsistens på det heimelaga våtfòret. De første merdene lagde Bernt og Oddny selv, inne i en av stuene i gammelhuset på gården. Guttene til Bernt og Oddny ble tidlig med i arbeidet med røkting av fisken. All støtte fra det offentlige til tiltaket med oppdrett av fisk ble mottatt med takk. I Fylkesnemnda i Sogn og Fjordane senhøstes 1964 ble det gjort et vedtak der det gikk fram at: «… under forutsetning av at den oppsette finansieringsplana går i orden, får søkjaren eit tilskot på Kr. 20.000,- av fylket sin andel av vinmomopolpengane til oppstart av aurefarm».

Konsesjonsloven kom i 1973, og i Fiskeridirektoratets konsesjonslister for 1974, sto Bernt og Oddny Ravnøys anlegg oppført som det eneste i Solund kommune under navnet Solnes Fiskeoppdrett, og med rett til å produsere ti tonn fisk. Selv om oppdrettsanlegget var i gang, fortsatte Bernt Ravnøy likevel med fiske, mens Oddny og guttene deres så etter fisken i oppdrettsanlegget.

 

Søndag 19.oktober 1980 skjedde det en tragisk ulykke. Fiskeskøyta til Bernt kantret og sank på vei til Florø, og hele mannskapet på fem omkom – Bernt Ravnøy, sønnene Jon og Øystein, og ytterligere to mann. Et forferdelig slag for de nærmeste, og en hendelse som preget lokalsamfunnet i lang tid. Til tross for sorgen og savnet, fortsatte Oddny Ravnøy driften av oppdrettsanlegget med bistand av sønnen Bjarne.

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag/Artikkel av Hans H. Steinsund, Solund Sogeskrift 2010).

 
05-14 - Vilhelm Vardøy 1.png

Vilhelm Vardøy tok til med oppdrett av ørret med enkle metoder heime på Sotra, og kom senere i gang med et settefiskanlegg på Tustna på Nordmøre.  Vardøy var utvilsomt en framsynt person, som en periode også var engasjert på New Zealand for å utvikle nye teknologi i fiskeriene.

Vilhelm Vardøy vokste opp på Vardøya på Sotra – et lite og veiløst lokalsamfunn der folk livnærte seg av fiske og sjøfart. Som den eldste i søskenflokken måtte han reise til sjøs for å tjene penger og hjelpe familien. Siden reiste han som styrmann i utenriksfart, og som fiskeskipper. Han var også utdannet som marinteknolog.

I begynnelsen av 1960-åra – Vardøy var da om lag 30 år – tok han til med oppdrett av ørret i det små heime på Sotra. Det begynte med klekking av rogn i et uthus. De utklekkede ynglene fikk oppmalt mort, tilsatt rauåte som ble høstet med fangstfeller og en finmasket trål. Først satte Vardøy ut fisk med tanke på oppfòring og slakting i et sund som var avsperret, og som ble brukt helt til sperringen ble ødelagt av uvær. Senere gikk fisken i jorddammer som var gravet ut, før det ble brukt kvadratiske flytende kasser i sjøen. Det var så grunt der kassene lå at de subbet ned i sjøbunnen på lavvann. Vardøy laget et slakteri selv, og ørreten ble slaktet når den var mellom fire og seks kilo.

 

Kjell Arne Vardøy, sønn av Vilhelm Vardøy:

- Pappa reiste enda mye på sjøen, slik at det var mamma Borgny som så etter fisken i anleggene. For henne og oss barna ble de som en slags husdyr, så det var nesten som vi kvidde oss for å spise dem når de ble slaktet. Da fisken gikk i jordammene, var det store problemer med mink. Endatil katten satte seg på kanten og så sitt snitt til å sette klørne i fisken som svømte forbi.

  

Vardøy var utvilsomt en framsynt mann, som utviklet ny teknologi i trålfiske, havfisketeiner og autoline. Først på 1970-tallet var han og hele familien bosatt på New Zealand, der myndighetene hadde engasjert han for kartlegge ressurser i havet, og samtidig bidra  med kunnskap om bruk av  fiskeredskaper. Tilbake i Norge dro Vardøy til Haltvika på Tustna på Nordmøre, hvor han etablerte et settefiskanlegg, samt et matfiskanlegg som han senere fikk flyttet til Sotra. I et minneord da Vardøy gikk bort i 2002, ble det understreket at han var en kystens pioner, som aldri ble rik av sitt arbeid, og som heller ikke fikk den anerkjennelse han hadde fortjent.

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-18 - Magne Bolstad 1.png

Også folk med bakgrunn i landbruksnæringa tok til med fiskeoppdrett. Magne Bolstad begynte med utsett av regnbueørret i Eikelandsfjorden før han – heller uvanlig – fortsatte driften i et vatn i Fusa.

Bolstad vokste opp på en gård i Hålandsdalen i Fusa, med melkekuer, sauer og geiter. Om høsten ble geitene hatt om bord i ei sjekte og tatt med utover til Tysnes. Der kunne de gå og livberge seg hele vinteren før de ble hentet heim når våren kom. Sommeren 1961 hadde han hørt om tidlige pionerer som hadde kommet i gang med oppdrett av fisk. Dette ville han også prøve.

I 1965 fikk han tak i 400 yngler av regnbueørret fra Hardanger, som han satte ut en flytende konstruksjon i sjøen i Eikelandsfjorden i Fusa. Konstruksjonen var av plastelementer som var skrudd sammen i rammer på 6 x 3 meter med pontonger og not. Det ble mye svinn, men noen fisker ble i alle fall slaktet etter et par år i sjøen. I 1969 kjøpte Bolstad noen liter rogn av regnbueørret. Han rigget seg til med klekkebakker på eiendommen til svigerfaren. Men både der og på en annen plass som ble prøvd, ble det problemer med vanntilførsel og oksygenmangel. Senere ble det gravd ut jorddammer ved Eidstøa i Fusa, med vanntilførsel fra Gjønavatnet, men også der ble det problemer. I 1969 var Bolstad inne på tanken om å gi opp alt som hadde med fiskeoppdrett å gjøre. Han visste ingen annen råd enn å hente den flytende innretningen han hadde brukt tidligere ute i fjorden, og forankre denne inne i Skogseidvatnet. Det lokale grunneierlaget var skeptisk, og det måtte bygges flere sperringer i vassdraget som løper gjennom Henangsvatnet og ut i sjøen ved Sævareid.

 

Senere ville myndighetene ikke tillate en utvidelse av matfiskproduksjonen i Skogseidvatnet. Derimot fikk Bolstad anledning til å etablere matfiskanlegg i sjøen i Hardangerfjorden – først ved Dysvik, og senere ved Jondal.

 

Magne Bolstad:

- Da vi kom i gang med oppdrett av fisk på 1960-tallet, var det mange som viste interesse. Også formannskapet i kommunen kom på befaring på anlegget vårt, og de var såpass rause at de bevilget et tilskott på 5.000 kroner. En annen gang kom det en delegasjon fra det offentlige for å se på hva vi holdt på med. Akkurat da slaktet vi noen fisker i et naust med jordgolv. Det hadde ikke gått så bra med de miljøkravene som ble stilt til næringa etter den tid.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag, Bilde: Bolaks.no).

 
05-19 - Ilsvåg Bruk 1.png

De to brødrene Hans og Åsmund Kaldheim hadde rett til driftsvannet i ei elv som renner ut i Sandeidfjorden. Der kom de i gang med anlegget Ilsvåg Bruk med produksjon av både settefisk og matfisk.

Hans og Åsmund Kaldheim var fra Ilsvåg inne i Sandeidfjorden. Dette stedet har en lang og interessant historie med både kvernbruk, sag og høvleri, vognfabrikk og endatil produksjon av fyrstikker. Hans og Åsmunds familie hadde rett til å utnytte driftsvannet i elva som renner fra Gjerdedalsvatnet ned mot fjorden.

 

Hans hadde teknisk innsikt og noe fagutdanning i mekanikk og sveising, mens broren Åsmund drev regnskapsførsel. I 1964 bestemte de seg for å begynne med oppdrett av fisk, og kjøpte 14.000 stykker settefisk av regnbueørret fra Øksna Bruk i Sandnes.  Fiskene ble satt ut i jorddammer ved utløpet av elva. Siden kom de i gang med stryking og klekking av rogn selv. Det var ikke så mye kunnskap å støtte seg på, men fiskerikonsulent Christoffer Senstad ved Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske, var en viktig inspirator da Kaldheim-karene kom i gang. De kjøpte ei campingvogn som ble plassert ved anlegget, der de installerte alarmer på viktige funksjoner, og der de holdt vakt. Det kunne for eksempel komme ål inn i inntaksrørene og hindre vanntilførselen.

 

Det ble produsert settefisk som ble hentet med tankbil eller brønnbåt. Leveransene kunne være opp til Hitra og Frøya i Trøndelag, og like til Sandnessjøen i Nordland. Ilsvåg Buk ble en viktig leverandør av settefisk til de matfiskanleggene som etter hvert kom langs norskekysten. Trolig like før 1970 ble det satt ut fisk i flytende innretninger ute i sjøen. Det var kvadratiske kasser eller ”merder” i treverk. Etter hvert ble likevel produksjonen dreid mer mot settefisk.

 

Bergit Kaldheim:

- Jeg var gift med Hans Kaldheim, og deltok på stiftelsesmøtet i Norske Fiskeoppdretteres Forening i Sykkylven i 1970. Jeg merket meg at det var så få damer der – ja, jeg var visst den eneste! Jeg spurte noen av karene om de hadde spurt sine ektefeller om å bli med, men nei måtte de erkjenne – de hadde nok ikke det.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-20 - Endre Rundhovde 1.png

Endre Rundhovde fikk den første kunnskapen om oppdrett av fisk under et opphold i Bayern. Dette ble en inspirasjon til å komme i gang med fiskeoppdrett både i kummer heime på Osterøy og i en avstengt poll på Radøy.

Ungdomstiden til Rundhovde ble sterkt preget av 2. verdenskrig, og den innsatsen som ble ytet av motstandsfolk i Telavåg og andre steder på Vestlandet. Rundhovde skulle bli garver som sin far, og som så mange andre på Osterøy. Han dro både til England og Tyskland som å lære om garveriindustri.  I 1953 var han i Bayern. En garver inviterte han heim. Der hadde de gravd ut en dam ved ei elv, hvor de hadde ørret som de matet med rester som et annet husdyr, og som de slaktet og hadde til mat. Dette vakte interessen hos Rundhovde, som fikk med seg litt befruktet ørretrogn heim til Norge. På Osterøy fanget han også ørret i et vatn som han strøk rogn av som ble klekket ut til yngel, og siden sluppet i kummene i garveriet på Valestrand på Osterøy. På Radøy stengte han av en poll sammen med andre. I 1955 dro han til British Columbia i Canada for å skaffe seg mer kunnskap. Han ønsket å kjøpe med seg rogn fra Canada også, med fikk ikke importtillatelse til dette.

Det ble mer oppdrett av fisk enn garving av skinn. Han fikk laget flytende innretninger som var om lag seks meter lange. Etter hvert ble det slaktet fisk, men omsetningen var en utfordring. Oppdrettsvirksomheten de første årene var ikke noen stor forretning, og noe av det de tjente gikk til de som satt alene igjen etter krigen.  I 1963 betalte Rundhovde og tre andre pionerer 400 kroner for å leie en person til å reise til Tyskland for om mulig å selge oppdrettsfisk. Det var den tids markedsføring. Som fòr til fiskene i anlegget fikk de tak i avfall fra hermetikkfabrikkene som la ned brisling, som de blandet med oppmalt småfisk og rekeskall. I den avstengte pollen på Radøy hadde det kommet seg inn noe torsker som sikkert hadde hatt gode dager på fisken som var satt ut. En gang fant Rundhovde en svær branne av en havål inne i pollen. Med lensmannens tillatelse fikk de tak i dynamitt som de sprengte nede i pollen få å ta knekken på inntrengerne.

 

Endre Rundhovde:

- Det var ikke lett de første årene. Jeg husker meget godt hva direktør Gunnar Rollefsen ved Havforskningsinstituttet sa til meg allerede på 1950-tallet: - Du må være oppmerksom på det, Rundhovde, at pionerens lodd er å gå til grunne. Etter han kommer profittjegeren som ikke har noe å satse, men bare kan håve inn.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-21 - Erling Osland 1.png

Det var fisken vi måtte lære av. Fisken viste oss hvordan han ville ha det, sa Erling Osland, etter at han kom i gang med fiskeoppdrett i Sognefjorden.

Erling Osland hadde et småbruk, samtidig som han arbeidet i aluminiumsindustrien i Høyanger. 

 

I 1962 bestemte han seg for å slutte som industriarbeider for å rendyrke fiskeoppdrett. Det må ha vært en risikabel avgjørelse. Men da hadde han i om lag fire år prøvd seg fram med klekking av rogn av fjellørret, og gravd ut noen jorddammer på bruket ved fjorden. Det hadde vært lite å hente av kunnskap, både i litteraturen og hos fagfolk. Osland følte at ingen hadde gode svar, og at han selv ikke greide å stille de rette spørsmålene.

 

- Viljen til å bistå var nok til stede. Men det manglet kunnskap – ikke bare hos oss som var interessert i oppdrett av fisk på dette stadiet, men også hos dem vi skulle søke råd hos. Derfor ble det å prøve og feile for å komme videre.

  

Osland var ikke redd for å utfordre noen teorier. En teori var at stamfisk måtte gå i ferskvann for å få fram fullt utviklet rogn. En annen teori var at småfisken ville krepere om den gikk i saltvann mer enn ett år. Osland var overbevist om at dersom en skulle lykkes med fiskeoppdrett, måtte en kjenne hele prosessen, fra rognstadiet til stamfisk. Det var derfor han hadde kommet i gang med klekking av rogn og oppfòring av yngel - først av regnbueørret, og fra 1966 også laks. De topografiske forholdene ved strandlinjen på bruket han eide, gjorde at han tok i bruk en innhengingsmåte med nøter som var festet i land. Der satte Osland ut fisk, og han var overbevist om at det var sjøvannet som ga god tilvekst og fisk av god kvalitet.

Fiskeoppdrett var noe en kunne drive på med på siden av annet arbeid, ble det hevdet. Osland tok opp et startlån som tilsvarte en halv årslønn i industrien og lyktes, tross problemer. Den første oppdrettslaksen solgte han i 1971 til en eventyrlig pris. Laksen framsto som en luksusvare. I 1969 hadde han bevist at laksen i anlegget hadde en tilvekst langt høyere enn i de ville bestandene.

Osland ble valgt inn i styret i Norske Fiskeoppdretters Forening ved stiftelsen i 1970. Han var også medlem i det såkalte Lysø-utvalget som forberedte den første konsesjonsloven i havbruksnæringa.

(Kilder: Bruke havet. Erna Osland/Norsk Havbruksnærings historie, bind 5. Edgar Hovland, Dag Møller, Anders Haaland, Bjørn Hersoug, Gunnar Nævdal).

 
05-24 - Andreas Blom 1.png

Både faren og farfaren til Andreas Blom var fiskere, både langs norskekysten og i fjerne farvann. Først på 1970-tallet var Andreas notbas om bord i sitt eget fartøy «Blom», i fiske etter sild, makrell og lodde. Helsemessige problemer, samt at de rike sesongene med sildefiske var over, bidro til at han så seg om et alternativt yrkesvalg til fiske.

 

Derfor tok han kontakt med Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt, og personer og selskaper som hadde kommet i gang med oppdrett av fisk i det små, både i Sogn og i Hordaland. Blom skjønte at forholdene i Øygarden burde ligge vel til rette for oppdrett, med god vannutskifting og god salinitet i sjøen.

Blom kom i gang i 1971, da han satte ut smoltifisert settefisk i Straumane i Øygarden. Dette var et sund, men i stedet for å sperre av sundet som andre gjorde i næringas barndom, satte Blom ut fisken i firkantede kasser som ble plassert i en rekke. Kassene kunne være 8 x 6 meter med en dybde på fem-seks meter. Fòret var heimelaget av brisling, lodde og bindemiddel, tilsatt krill, som kom med båt fra Sydisen.

 

Andreas Blom:

- Vi tok til oss det vi hadde hørt om oppdrett av fisk fra de som hadde kommet i gang med slik virksomhet på pionerstadiet. Mange som hadde prøvd hadde også gitt opp på grunn av sykdommer, og fordi de manglet kunnskap og ikke minst kapital. Det var slett ikke alle som hadde særlig tro på det vi hadde gitt oss ut på. Jeg husker at vi hadde noen møter med embetsverket i Oslo, men de oppfattet oss visst som noen ustrukturerte karer fra vestlandskysten.

  

Som de aller fleste i havbruksnæringas barndom fortsatte Blom med oppdrett av regnbueørret før han gikk over til laks. Men det var enda ikke opparbeidet noe marked, og prisene var uforutsigbare. Ørreten ble på det laveste solgt til seks kroner kiloet.

Andreas Blom var mangeårig tillitsvalgt i havbruksnæringa, både i Norsk Ørretomsetning AL, og senere i Fiskeoppdretternes Salgslag AL.

(Kilde: Arkiv. Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-25 - Olav Egeland 1.png

Olav Egeland hadde bakgrunn fra trikotasjeindustrien. Etter å ha sett den danske formen for ”dambrug”, kjøpte han et spinneriet Øksna Bruk ved Sandnes på Jæren som hadde rettighetene til et vassdrag, og der kom han i gang med fiskeoppdrett.

Olav Egeland fra Lura kom tidlig inn i trikotasjeindustrien. I 1951 var han vel 20 år gammel, og deltok på ei messe i Danmark. Der så han for første gang ”dambrug” – oppdrett av porsjonsfisk av ørret i ferskvann. Egeland fikk kjøpe spinneriet Øksna Bruk ved Sandnes, som hadde rettighetene til et vassdrag, for å komme i gang med oppdrett av fisk. Dette var i 1961. Myndighetene var skeptiske, og viste til at dette med oppdrett av ørret i større målestokk var heller ukjent i Norge. Men Egeland hentet en danske med kunnskap som bidro med opplæring. Også byveterinæren i Stavanger ville at Egeland skulle lykkes, og ble med på utviklingen av anlegget i mange år.

Det var ikke mange muligheter for å hente informasjon. Det var lite med støtteapparat i det offentlige, og Egeland følte seg mange ganger alene. Som mange andre måtte han prøve og feile for å komme videre. Han solgte rogn til kunder både i Norge og i utlandet. Han bidro også til utsett av yngel i vassdrag både på Jæren og i Dalane i samarbeid med det lokale fiskeristyret.

 

En ting var å produsere porsjonsfisk og etter hvert også større fisk, men en like stor utfordring var å selge den. Den norske ambassaden i Sverige oppga navn på noen potensielle kjøpere, og dette åpnet et visst marked i Sverige.

Det var også tekniske utfordringer. Det var for eksempel ei kvern til oppmaling av våtfòr. For å få en annen utveksling på kverna, dro Egeland til en skraphandler og fikk tak i et gir fra en utrangert lastebil som han satte inn. Det kunne være problemer med for varmt vann om sommeren og for kaldt vann om vinteren. Egeland hentet opp vann fra en kilde som hadde en gunstig tempertur, og han investerte i en fyrkjel med resirkulering. Et problem med gassovermetning ble løst med en innretning for å lufte vekk et for høyt CO2-innhold, og regulere oksygeninnholdet i vannet.

Egeland fortsatte med oppdrett av fisk også etter at næringa tok steget fra jorddammer og kummer ut i åpen sjø. Erfaringene fra trikotasjeindustrien tilsa at det var nødvendig med markedsføring også ved omsetning av fisk. Derfor var han tidlig ute med egen logo på fiskekassene, der det laget sjablonger i metall for å merke emballasjen.

 

Olav Egeland hadde vært styremedlem i daværende Norske Fiskeoppdretteres Landsforbund allerede i 1963. Senere var han styremedlem i Norske Fiskeoppdretteres Forening fra 1973 til 1978, der han fikk gleden av å delta i oppbyggingen av en veterinærtjeneste som han og flere andre hadde savnet i fiskeoppdrettsnæringas tidlige fase.

 

(Kilde: Arkiv, Kystmuseet i Sør-Trøndelag).

 
05-26 - Ove og Sivert Grøntvedt 1.png

Virksomheten til de to brødrene på Hitra er et klassisk eksempel på overgangen fra fiskeri med havgående fartøyer til fiskeoppdrett. Grøntvedt-karene på Hitra delte raust sine kunnskaper med andre som ville prøve seg på fiskeoppdrett i næringas tidlige fase.

Hjalmar Grøntvedt kom fra Kråkvåg i Ørland til Hitra i 1920-åra, der han slo seg slo seg ned på Ansnes og stiftet familie. Allerede før han kom til Hitra, var han som ganske ung i gang med fiskeri og skipsfart. Han hadde en rekke fiskefartøyer i tillegg til at han kjøpte og solgte fisk og sild. Den mest kjente perioden i Grøntvedt-rederiet var likevel i forbindelse med de rike sildefiskeriene etter 2. verdenskrig med fartøyer som «Rusken», «Platon», «Ingrid G» og «Grøntvedt», som var med på å høste av havets ressurser – ikke bare langs norskekysten, men også i Barentshavet og ved Grønland. Hjalmar Grøntvedts sønner Sivert, Ragnar, Ove og Valdemar kom tidlig med i driften av rederiet.

 

De eventyrlige sildesesongene tok imidlertid slutt. Sildestammen var nedfisket, og det kom senere en periode med totalforbud mot sildefiske. I 1968 besluttet de to brødrene Sivert og Ove å prøve med fiskeoppdrett. I 1969 kom de således i gang med oppdrett av regnbueørret i betongkummer på land. Det begynte slett ikke så bra, for den elektriske kraften til pumpene som skulle bringe sjøvann inn i kummene sviktet, og hele beholdningen av fisk strøk med. Men allerede året etter var Sivert og Ove i gang med oppdrett av atlantisk laks i merder i sjøen, etter at de hadde stiftet det personlige selskapet Havlaks. Grøntvedt-karene lyktes med driften både praktisk og økonomisk, og fikk en pris på laksen som vakte oppsikt langs kysten - eventyrlige 60-70 kroner kiloen. Noe av fisken ble fòret i tre år, og slaktet med en snittvekt mellom 15 og 20 kilo. Enkelte fisker veide 27 kilo. Mange interesserte og kommende fiskeoppdrettere dro til Hitra for å få nyttig kunnskap om dette som kunne bli en ny og lønnsom næring i kyst-Norge, og det er en rekke eksempler på at Sivert og Ove ikke satt på forretningshemmeligheter, men raust delte sine kunnskaper med andre. Mens Sivert var den daglige lederen for selskapet, var det Ove som hadde ansvaret for den praktiske driften i anleggene.

 

Det første utsettet i sjø var ved landbasen til fiskebåtrederiet på Ansnes. Senere ble det tatt i bruk flere lokaliteter for matfiskoppdrett på Hitra. Det ble først overtatt et settefiskanlegg i Kaldkløv på Hitra, og senere bygd et større settefiskanlegg på Hitras innside.

 

Sivert Grøntvedt hadde et nært samarbeid med professor Harald Skjervold ved Norges Landbrukshøgskole, som hadde drevet seleksjonsforsøk med regnbueørret på 1960-tallet. – Du må huske på det, sa professor Skjervold til Sivert, at det dere driver på med nå, er som de drev med husdyrhold på 1300-tallet. Den tiden var det ikke gjort noe avlsarbeid, og så kan du se hvilke husdyr vi har i dag. Og nå skal vi begynne med fisk!

 

Allerede mens de drev i fiskerinæringa var Sivert en engasjert tillitsmann i en lang rekke organisasjoner som Sør-Trøndelag Notfiskarlag, Nordmøre og Trøndelag Rederiforening, Fiskebåtredernes Forbund, Noregs Sildesalslag, Notfiskarsamskipnaden, Feitsildfiskernes Salgslag og Norges Fiskarlag. Da det såkalte Lysø-utvalget forberedte konsesjonsloven for fiskeoppdrett, ble Sivert oppnevnt som medlem i utvalget som Norges Fiskarlags representant. Han var formann i Norske Fiskeoppdretteres Forening, og formann i Fiskeoppdretternes Salgslag AL fra stiftelsen i 1978 fram til 1989.

(Kilde: Fiskeoppdrettsnæringa på Hitra, Hans U. Hammer).